Røynda og språket

Språket har fleire oppgåver. Ei av dei viktigaste er kanskje å beskriva. For det er slik vi hugsar. Den som maktar å ordsetje eiga erfaring, eksisterer utover seg sjølv. Den som ikkje er i posisjon til å fortelje eller beskrive, risikerer å gå til grunne. Men lar alt seg beskrive? Og maktar språket å setje ord på røynsla i all si gru? I haust har vi markert 80 år sidan skipet Donau gjekk ut frå kaien i Oslo. Vi har høyrt livsvitne fortelje si eiga historie, dei som erfarte at klassekameratar forsvann, og overlevande som greidde å flykta til Sverige. Gjennom desse forteljingane har enkeltmenneske som vart henta i heimane sine den 26. november, kome nærare i haust. Vi har høyrt, fordi nokon har fortalt. Forskingsprosjektet MEMOROBIA (MF) tar sikte på å fortelje ei gløymt forteljing: det romske slaveriet i moderne tid. Ifølge stipendiat Maria Dumitru er historien om slaveriet berre heilt nyleg blitt inkludert i nokre rumenske lærebøker. Og arbeidet med å forstå konsekvensane av slaveriet, nemleg systematisk stigmatisering av romer i dag, står att. Gjennom skjermen har også arbeidarane i Qatar fått eit ansikt. Deira livsvilkår er slaveri. Når det som ikkje toler dagens lys, kjem fram i lyset, kan også endringar tvinga seg fram. Slik kan språket medverka til endring. Men berre der ein brukar språk til å beskriva røynda. Språk og røynd heng unekteleg saman, og det er nettopp difor at den som ikkje ynskjer endring, må utøve sensur. Nokre gonger har språket makt til å skape røynd, men andre gonger er det røynda som skal endra språket. Ny teknologi og ny kunnskap gjev endra livsvilkår. Og språket skal beskriva nye erfaringar. Ja, sjølv bibelspråket er i kontinuerleg endring. Bibelselskapet reviderer bibelomsetjinga, og har fått reaksjonar på ei rekkje endringsforslag. Er det vi kjente som «å gå fortapt» det same som «å gå til grunne»? Og tåler vi at bibelteksten bruker metaforen «Guds slave»? Både røynda og språket er i spel. Korleis kan vi så beskriva erfaringar som ikkje er våre? Korleis skal vi omtale røynda, ved grensa av det vi kjenner? Korleis snakkar vi om død? Og korleis tematiserer vi Gud som treeinig i samtale med unge menneske? Disse er blant spørsmålene som diskuteres i det åpne nummeret du nå leser. I en refleksjonsartikkel drøfter Camilla Jørgensen betydningen av treenighetslæren i konfirmantundervisningen og i hvilken grad den kan ha relevans i unge menneskers liv. Hvordan kan treenigheten, et i seg selv komplekst og komplisert teologisk felt, gjøres forståelig for unge konfirmanter? Trenger de å forstå den? Dette nummeret har tre vitenskapelige artikler. Lars Unstad har undersøkt hvordan vi kan forstå og anvende de relativt nye kjerneelementene i skolen og i lærerutdanningen, blant annet gjennom en dokumentanalyse av forarbeidene til Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. Videre drøfter Unstad ulike muligheter og utfordringer ved hvert enkelt kjerneelement i lys av fagspesifikk literacyteori. I nummerets andre forskningsartikkel diskuteres også et tema som vi foreløpig har lite erfaring med konsekvensene av, men som er en del av manges virkelighet og hverdag, nemlig barns skjermbruk. Margunn S. Dahle, Hans-Olav Hodøl, Trude Kyrkjebø og Øyvind Økland har undersøkt foreldres holdninger til bruk av skjerm i barnehagen og samarbeid mellom hjem og barnehage knyttet til dette. De understreker at det er behov for økt oppmerksomhet og kompetanse rundt temaet, både i forskningen og blant barnehagepedagoger. I den tredje forskningsartikkelen ser Anne Brit Lauvsnes på hvordan døden kan tematiseres under kjerneelementet ‘livsmestring’ i undervisningen. Dette er et tema som både store og små berøres av, men som kan være krevende å snakke om i undervisningen. Til slutt kan vi by på to bokmeldinger. Sturla Sagberg har anmeldt boken Det er her det skjer! Møter med etikk, region og filosofi i barnehagen, redigert av Teresa K. Aslanian. Her drøftes barnehagepedagogers tilnærminger til vanskelige spørsmål, etikk, religion og spiritualitet gjennom blant annet lek, fortellinger og samtale. Her er det også mye upløyd mark, og redaktøren selv beskriver bokprosjektet som å «bevitne det ukjennelige i pedagogisk praksis» (s. 23). Gunnfrid Ljones Øierud har lest Fordommer i skolen: Gruppekonstruksjoner, utenforskap og inkludering redigert av Marie von der Lippe. Boken drøfter svært aktuelle og viktige problemstillinger og bidrar til å belyse hva fordommer, rasisme, mobbing og utenforskap gjør med unge mennesker, samt hvordan vi kan bidra til å bekjempe det. Endring skjer. Den oppmerksomme leser har kanskje merket at denne lederartikkelen har skiftet fra nynorsk til bokmål underveis. Dette målskiftet markerer også nye tider – for Prismet. For nå takker Ingunn Aadland for seg og gir stafettpinnen videre til Cathinka Dahl Hambro. Tusen takk for strålende innsats, Ingunn, og velkommen Cathinka! God lesning! Ingunn Aadland og Cathinka Dahl HambroRedaktører