Penneførerrollen i FNs sikkerhetsråd: en mulighet for innflytelse

Som valgt medlem av FNs sikkerhetsråd i perioden 2021–2022 hadde Norge mulighet til å utgjøre en forskjell og yte innflytelse i verdens mektigste organ. I rollen som pennefører for Afghanistan gjorde Norge nettopp det. I løpet av medlemskapsperioden vedtok Sikkerhetsrådet å forlenge mandatet til FNs politiske oppdrag i Afghanistan (UNAMA), samt vedtok flere presseuttalelser og presidentuttalelser om situasjonen i Afghanistan. Bakteppet for den krevende jobben som pennefører var Talibans maktovertakelse i Afghanistan i august 2021 og Russlands angrepskrig mot Ukraina fra februar 2022. Med utgangspunkt i praksisteori og på bakgrunn av intervjuer med norske diplomater som forhandlet på vegne av Norge i FNs sikkerhetsråd, samt diplomater fra andre faste og valgte medlemsland, ser vi i denne artikkelen nærmere på den uformelle penneførerrollen i FNs sikkerhetsråd og Norges innsats som leder for arbeidet med Afghanistan. Artikkelen konkluderer med at penneførerrollen i FNs sikkerhetsråd er en av de sterkeste verktøyene for å oppnå innflytelse i enkeltsaker for valgte medlemsland, men er betinget av medlemslandenes diplomatiske kapital. Videre utgjør den uformelle praksisen også en mulighet til å fremme egne prioriteringer i Sikkerhetsrådet. Abstract in English:Penholding in the UN Security Council: A Window of OpportunityAs an elected member of the UN Security Council between 2021 and 2022, Norway had the opportunity to achieve results within one of the world’s most powerful institutions. As a penholder on Afghanistan, Norway accomplished several important press statements, presidential statements and the 2022 extension of the United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA). The context for this work was the seizure of power by the Taliban in Afghanistan in August 2021, and the invasion of Ukraine by the veto power Russia in February 2022. Based on interviews with Norwegian diplomats, and other elected and permanent members, this article investigates the informal penholder system in the UN Security Council. Furthermore, it looks into Norway’s role and experience as the penholder for Afghanistan. Practice theory brings insight to how an informal practice like penholding in the UN Security Council can provide influence for elected members if they know how to take advantage of this role. The article concludes that penholding is an important role for elected members in order to achieve influence in a specific case, but also to promote one’s own priority areas. However, influence through penholding is still conditioned by the country’s social capital, and goodwill from permanent members of the Security Council.