Shibori her og nå

Abstract

I denne teksten tar jeg utgangspunkt i et skoleprosjekt med den eldgamle japansk innfargingsteknikken shibori. Prosjektet er motivert av en kritikk av den antropocen perioden vi lever i. Spørsmålet som drøftes er i hvilken grad et slikt kunstprosjekt med naturmaterialer kan bidra til økt bevissthet om menneskeskapte miljøproblemer. Jeg betrakter ikke verden utenfra eller som noe i stagnasjon, men snarere som en verden i bevegelse og anser dens tilblivelse som vårt ansvar. Naturmaterialer anses ikke bare som ressurser underordnet menneskes behov, men de inngår i et sårbart samspill mellom de som bebor verden. Vi mennesker har ansvar for hvordan verden utvikler seg, og en slik bevissthet kan etableres hos kommende generasjoner.