FN-sporet i norsk utenrikspolitikk

Abstract

Artikkelens første del viser hvordan FN blir representert på to forskjellige måter i norsk utenrikspolitisk debatt: på den ene side pragmatisk, som legitimeringsarena for ført politikk, og på den annen ideologisk, som alternativ til Nato-orientert politikk. Spenningen mellom de to kommer tydelig frem idet begrepet «FN-sporet» ble vanlig i norsk utenrikspolitisk ordskifte omkring Irak-krigen (2003), og umiddelbart ble brukt på begge måter. Del to viser at det kun er i offentlig politisk diskurs FN representeres på disse to måtene; i diplomatisk diskurs er det bare den første representasjonen som forekommer. Del tre, som er normativ, er et dobbeltangrep på den ideologiske representasjonen av FN. Første ankepunkt er et generelt forsvar av pragmatisme og en avvisning av ideologi i utenrikspolitikken. Andre ankepunkt er et konjunkturavhengig forsvar av pragmatisme; i en internasjonal orden som i tiltagende grad domineres av stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina, er utfordringen for Norge nå er å kjempe for at mest mulig av internasjonal politikk avgjøres i multilateral sammenheng. Hva slags multilateral sammenheng det dreier seg om, er underordnet. Jeg konkluderer med at det er en grunn til at betydningen av FN-sporet som et alternativ til Nato-orientering blir en stadig mer marginalisert betydning i norsk debatt, nemlig at en slik posisjon fremstår som rigid og derfor ubrukelig. Abstract in English:The UN Track in Norwegian Foreign PolicyThe first part of the article discusses how two representations of the UN have traditionally vied with one another in Norwegian public debate. One is pragmatic and accentuates the UN’s role as a consensus-creating and legitimating force in Norwegian foreign policy. The other is ideological and accentuates the UN as an alternative focus to NATO. Since the Iraq War of 2003, the concept of a “UN track” in Norwegian foreign policy has lent itself to both usages. While the ideological representation was quite widespread in Norwegian public debate on the left of the Labour Party and further leftwards, it is now only to be found at the very left of the political spectrum. As demonstrated in the second part of the article, in Norwegian diplomatic discourse, the UN is represented in pragmatic terms only. The third part of the article is a normative celebration of the waning of the ideological representation of the UN. Two reasons are given. Firstly, and on principle, a pragmatic approach to foreign policy making is superior to an ideological approach in that it increases room for manoeuvre. Secondly, and related to the conjuncture of present-day international relations, which is seeing a resurgence of great-power rivalry, a small power like Norway has a vested interest in maintaining as much multilateralism as possible. The interest in multilateralism as a general phenomenon takes precedence over what particular form multilateralism takes.