Habermas og strategisk kommunikasjon

Abstract

Denne artikkelen er et bidrag til den orientering retorikken som vitenskap har hatt mot samfunnsvitenskapelige og sosialfilosofiske retninger – nærere bestemt mot offentlighetsteori, deliberativt demokrati og enkelte retninger innen sosiologi. Artikkelen tar for seg Habermas språkfilosofi, som formulert i The Theory of Communicative Action (1984). Hovedargumentet i artikkelen er at Habermas’ teorier og kategorier er nyttige for retorikkfaget. De knytter vurderingen av ytringer tettere opp mot toneangivende demokratiteori, i tillegg til å tilby supplerende eller bærende verktøy i de konkrete retoriske analyser. For at teoriene og kategoriene skal bli nyttige, er det imidlertid nødvendig med visse grep og justeringer. Hovedgrepene består i å behandle forholdet mellom konseptene ‘strategisk’ og ‘kommunikativ’ som et glidende kontinuum fremfor en streng dikotomi, å anerkjenne kategorienes iboende normativitet, samt å veksle mellom en deskriptiv og en normativ posisjon. Artikkelen ser disse teoriene i lys av diskusjonen rundt det norske forbudet mot politisk reklamefilm.