Etniske minoriteter og sosialt arbeid

Min kurdiske svigermor, Dilber kunne ikke kunne et ord norsk. To uker før hun døde, var jeg sammen med min mann og svigerinne i møte med behandlende overlege og sykepleier på et norsk sykehus. Svigermor hadde sterke smerter, og vi ba om at hun skulle få sterkere smertelindrende behandling. Dette var overlegen lite villig til, og han forklarte at de som kommer fra land som Tyrkia har lavere smertetoleranse og uttrykker smerte på en mye sterkere måte enn «oss». Jeg skal ikke her kommentere vår respons på dette. Mitt poeng er snarere: Hvordan kan man ende her, – i å kulturforklare andres smerte? Selv om dette eksempelet er fra helsetjenesten, så møter vi dette problemet også i sosialt arbeid, hvor menneskers problemer og behov mange ganger forstås og møtes primært som noe «kulturelt». Det er dette jeg ønsker å problematisere i denne kommentaren.1 I sosialt arbeid med etniske minoriteter har det lenge vært en forståelse at det å tilegne seg kunnskap om forskjellige gruppers kulturelle verdier, normer og praksiser vil lede til økt kompetanse hos sosialarbeidere. Dette kalles gjerne kulturkompetanse eller kultursensitivitet. Kulturkompetanse dreier seg i korthet om å tilegne seg faktakunnskaper om andres kulturelle tradisjoner, slik blant andre Charmaine Williams (2006) har beskrevet det. Kultursensitivitet handler på sin side om hvordan en på bakgrunn av «kulturell kunnskap» skal kommunisere og samhandle med klienter med en annen kulturell bakgrunn. Disse begrepene, ‘kulturkompetanse’ og ‘kultursensitivitet’, reflekterer forestillinger om at dersom man tilegner seg kunnskaper om andres kulturelle verdier og normer, vil man utvikle ferdigheter i å arbeide bedre med dem. Dette kan dreie seg om kunnskap om «de andres» tradisjoner, religion, kommunikasjonsformer, kjønnsrollemønstre eller oppdragelsesstrategier. En konsekvens av slike forestillinger er, og har vært, at politikere og fagfelt etterspør