Institutt for samfunnsforskning 70 år

Å feire 70-årsjubileum blir få forskningsinstitutter forunt. Endringer i forskningspolitikk, i finansieringsformer og i høyere utdanning ligger som skiftende rammer rundt det enkelte institutt og driver frem omgrupperinger og sammenslåinger. Forskningens temaer og begrunnelser, hvem som utfører dem, og hvordan den blir organisert, er nødvendigvis i endring. Det gjelder særlig for samfunnsforskningen, som alltid må sikte mot mål som er i bevegelse. Da skal det mye til for et samfunnsvitenskapelig institutt eksisterer lenge nok til å nå 70-årsmerket. For å forstå hvordan det skjer, må det trekkes noen lange linjer gjennom en sammensatt historisk utvikling. Nå er det slik med lange linjer at det kan trekkes uendelig mange av dem. Skal en fortelling bli forståelig, må noen velges ut, andre bli liggende; slik er det for all historieskriving. Jeg som trekker linjene i denne teksten, har hatt et nært forhold til Institutt for samfunnsforskning over mange tiår som forskningsassistent, stipendiat, forsker, leder av instituttet i drøyt 20 år og deretter knyttet til instituttet som forsker i bistilling. En nøytral fremstilling blir umulig; samtidig åpner nærheten for å se sammenhenger som ellers ikke ville kommet godt nok frem. Valget av linjer er preget av at forfatteren er sosiolog av fag, og er vant til å anlegge et organisasjonsperspektiv. Valget av linjer reflekterer også at instituttets første år er blitt omfattende dokumentert og kommentert, mens perioden etter 1980 har vært mer sparsomt behandlet.1 Grunnmuren som Institutt for samfunnsforskning har bygget på siden det ble grunnlagt i 1950, er ambisjonen om et uavhengig institutt som i kraft av selvstendig fagutvikling bidrar til tverrfaglig samfunnsvitenskap i samspill med universitetene. En overordnet faglig linje, som senere ble eksplisitt formulert av Vilhelm Aubert, er samfunnsforskningens for-