Strukturell rasisme: et statsvitenskapelig perspektiv

I kjølvannet av drapet på George Floyd og Black Lives Matter-bevegelsen har diskusjonen om strukturell rasisme skutt fart i samfunnsfagene i Norge. Ett perspektiv i denne debatten som sorterer under den retningen som ofte kalles «kritisk raseteori», hevder at konvensjonell samfunnsforskning ikke har epistemologiske, metodologiske eller teoretiske verktøy for å forstå strukturell rasisme, og at forskning på rasisme best kan foregå innenfor et antipositivistisk paradigme.1 Et slikt paradigme er kritisk til konvensjonell vitenskapelig rasjonalitet i studiet av rasisme og (direkte eller indirekte) til sentrale prinsipper i vitenskapelig metode, som måling, systematisering, testing av teorier mot data og objektivitet. I denne tankegangen gjennomsyrer strukturell rasisme alle strukturer i samfunnet, inkludert vitenskapelige fremgangsmåter, i så stor grad at studiet av rasisme bør foregå på andre premisser enn de som understøtter konvensjonell vitenskap, og baseres på andre kilder til kunnskap, som for eksempel personlige erfaringer og narrativer (for en oversikt se for eksempel Delgado & Stefankcic, 2017). I dette essayet vil jeg gjennomgå et mulig alternativ til dette synet ved å diskutere hvordan moderne forskning med det jeg her vil kalle et «positivistisk» utgangspunkt kan belyse et fenomen som strukturell rasisme fra flere ulike sider, med søkelys på statsvitenskapelige tilnærminger.2 Målet er å eksemplifisere hvordan moderne samfunnsvitenskap med positivistisk orientering kan gi et godt grunnlag for å måle, forklare, forstå og påvirke strukturell rasisme. Målet med denne teksten er ikke å gi noen uttømmende gjennomgang av studiet av strukturell rasisme i statsvitenskapen eller samfunnsforskningen for øvrig, men å gi leseren et innblikk i statsvitenskapelig forskning av høy kvalitet som er relevant for strukturell rasisme.