Pensumkvaler: Om avkolonisering, mangfold og akademisk frihet

Denne kommentaren tar for seg spørsmålet om «avkolonisering av akademia», eller rettere sagt, om det å skape rom for flere stemmer og perspektiv. For å være helt ærlig, er det en artikkel jeg egentlig ikke hadde spesielt lyst til å skrive. Det er så mye som allerede har blitt skrevet om temaet, spesielt etter at diskusjonen om avkolonisering av akademia for alvor tok fart i norsk sammenheng for to år siden. Men selv om media virker å flomme over av tilspissede kommentarer om «identitetspolitikk» og «amerikanske tilstander» akkurat nå, er spørsmålene om mangfold og avkolonisering av akademia for viktige til å la ligge. Det mangler viktige perspektiver, og det er mye vi kan lære om å se på hva dette handler om også for den medievitenskapelige (teknologi)forskningen. For selv om hver ny kronikk, meningsytring og tweet om temaet gir en metthetsfølelse på grensen til kvalme, kan det aldri slutte å være viktig å utfordre gjeldende kunnskapsproduksjon. Og på tross av at det synes som de samme argumentene og motargumentene bare gjentas, har vi ikke diskutert nok hva det kan bety i praksis.1 Hva kan du og jeg, som ledere, forskere og studenter, gjøre for å endre eksisterende makthierarkier og ulikheter i kunnskapsproduksjon og formidling? Hvilke historier blir fortalt på kursene vi underviser og undervises, av hvem, og med hvilke hovedpersoner? Hvem får lov til å være en del av historien, på hvilke premisser og ikke minst: hva har dette å si for det akademiske innholdet?