Refleksjoner fra en medisinhistoriker i en pandemi

Abstract

2020 var et år som de fleste i verden som levde gjennom det vil huske livet ut. For meg personlig var deler av dets minneverdighet forventet, siden jeg leverte min avhandling januar 2020. Da jeg forsvarte avhandlingen i begynnelsen av oktober samme år hadde verden forandret seg betydelig, og aktualiteten av temaet hadde endret seg på en måte jeg ikke forventet. Avhandlingen behandler kunnskap om venerisk sykdom i Norge på 1700-tallet, et skjæringspunkt mellom medisinog kunnskapshistorie. Arbeidet ble påbegynt midt i diskusjoner om fake news og en tillitsbrist til eksperter generelt og akademikere spesielt. Pandemiens utbrudd bidro til at det medisinhistoriske fikk større aktualitet, samtidig som tillitskrisen til eksperter også gjorde seg gjeldende. Med nedstenginger, karantene og formidling av medisinhistorie fra hjemmekontoret ble 2020 en merkelig konvergens av fag og privatliv, mellom fortid og nåtid. Som historiker spesialisert på medisin og medisinsk kunnskap fra 1700-tallet har temaet mitt ofte krevd en del forklaring i sosiale settinger. Dette kan kanskje sees i lys av en samtidig, spesielt vestlig forståelse av medisin som svært teleologisk fundert – vårt helsesystem er på ingen måte perfekt, men vi er nå i kunnskapens spydspiss når det gjelder forståelse av kroppen og muligheter for å kurere den. Fortidig medisin, spesielt den før 1800-tallet, faller av kartet og blir ofte latterliggjort eller fremsatt som inhuman i sin mangel på å leve opp til moderne idealer knyttet til helse og kropp. Kanskje var det en viss porsjon av selvgodhet i den brede forståelsen av medisin, en idé om at vi langt på vei har mestret mange av kroppens hemmeligheter, som ga en distanse til medisinske katastrofer. Enorme epidemier ble forstått som noe som kun fant sted i andre land, på fjerne kontinenter eller i vår egen fortid. Helseepidemiene debattert i vesten var knyttet til stillesitting, skjermbruk og overkonsumpsjon av (feil) mat – igjen bevis på vår egen sofistikasjon. Muligens var det nettopp derfor sjokket var så stort da en sykdom