Mot alle odds

Abstract

Historisk så vel som i dag, blir boksing sett på som en svært maskulin idrett. I motsetning til de fleste andre idretter, er boksing en idrett hvor kvinner og menn trener sammen med samme trener. Vi har i dag flere muslimske innvandrerjenter som trener og konkurrerer i boksing, og disse utfordrer dominerende forestillinger og grenser for hvordan en ung muslimsk kvinne kan opptre i det offentlige rom. Dette betyr at de opplever stigmatisering både i det norske boksemiljøet og i den muslimske kulturen. Artikkelen bak denne presentasjonen er basert på livshistorieintervju med to unge muslimske kvinnelige boksere med innvandrerbakgrunn. Den teoretiske rammen er basert på komponenter fra både postkolonial teori og sivilisasjonsteori. De unge boksernes fortellinger er preget av en vedvarende konflikt med familiene sine som et resultat av deres valg om å konkurrere i boksing. Samtidig opplever de stereotypisering og ‘minorisering’ i et mannsdominert boksemiljø. Likevel utrykker de at de elsker boksing og særlig det å være i bokseringen. Bokseringen erfares som et fristed, et sted hvor de kan opplever mestring, få anerkjennelse, overskride nye grenser, og få en ‘time-out’ fra den sosiale orden som omgir dem. Boksing omtales som en lidenskap og som en viktig del av deres identitet.