Innledning

Abstract

Med foredraget «Tungetale fra Parnasset» skulle Arnulf Øverland i 1953 sette i gang en svært toneangivende diskusjon om modernistisk diktning i Norge. Foredraget er holdt i en så polemisk og spissformulert form at det i dag er vanskelig å ta helt alvorlig, men noen av Øverlands påstander har likevel blitt stående som en skjult forutsetning i norsk litteraturhistorie. En av hans hovedinnvendinger mot modernistiske lyrikere var at diktningen deres ikke sprang ut av egne erfaringer. Øverland mente at de skrev uselvstendige dikt: «Skal kunst og diktning fornyes, da må fornyelsen ikke bestå i selsomme påfunn av formell art; men den må komme innenfra» (Øverland 1954, 234). Han mente at norsk modernisme var en ukritisk import fra Sverige og England, trolig en kopi av de svenske lyrikerne som ble kalt «fyrtiotalisterna», og den amerikansk-britiske forfatteren T.S. Eliot. Det var en slags «smitte» som kom fra utlandet, mente Øverland: «Ennu har vi ikke så meget av det i Norge, men i Sverige er det blitt en hel åndsretning, en hel generasjon av tungetalere og Eliot-epigoner – 40-talistarna» (Øverland 1954, 227). De nye diktsamlingene var derfor bare «rabbel og snikk-snakk», en tom form uten innhold. Norske litteraturkritikere var «forlegne», for de visste at dette var tøv, skrev Øverland videre. Kanskje var dette en bevisst måte å forsøke å diskreditere den norske modernismen på, nemlig å påstå at den ikke var «sugd av eget bryst» og derfor ikke hadde noen legitim plass i norsk diktning. Øverlands påstand om at norsk modernisme ikke hadde noen selvstendig erfaringsmessig eller kunstnerisk basis, men var en ren import fra utlandet, har preget mye av den senere forståelsen av denne diktningen (Brumo & Furuseth 2005, 34, 51–52). Det gjelder særlig inntrykket av at modernismen «kom sent til Norge», altså både «forsinket» og «utenfra». Man tenker seg her modernismen som en kunstnerisk form som oppsto i England, Tyskland og Frankrike på starten av 1900-tallet og deretter «nådde» Norge flere tiår senere. Kanskje er denne oppfatningen riktig hvis man holder fast på et formelt modernismebegrep hvor antirealistiske former er modernismens viktigste karakteristikk. Men den er ikke riktig dersom man ser litterær modernisme som et kunstnerisk