Økende antall unge uføre med psykiske lidelser: en systemfeil eller en generasjonssvakhet?

Abstract

«Jeg hadde ting å snakke om. Fokuset deres var å bli frisk fra symptomene. De sa jeg var syk, og jeg trodde på det etterhvert» Jente 17 år Denne syttenåringen er én av hundre ungdommer som nylig delte sine erfaringer fra behandlingsapparatet i psykisk helsevern for barn og unge. Rapporten «Vi skulle få det bedre – medisinering av barn og unge hos BUP og hos fastlegen» er en brukerkartlegging (Forandringsfabrikken 2020) og ikke en kvalitativ studie. Den forteller likevel en historie vi burde lytte til nå som stadig flere ungdommer henvises til psykiatriske helsetjenester. Syttenåringen er en subjektiv stemme. Det er også de andre ungdommene intervjuet i rapporten. Men sitatet er talende: «De sa jeg var syk, og jeg trodde på det etter hvert». Det å bli forstått som syk kan også gjøre syk – og i verste fall sykere. Språk skaper som kjent virkelighet. Gir vi barn og unge pasientrollen for raskt og for tidlig risikerer vi at det er den de flytter inn i – og blir der. Medikalisering handler om at «et problem forståes med medisinske begreper, vanligvis som en sykdom eller en forstyrrelse, eller at man bruker medisinske intervensjoner for å behandle det» (Conrad 2005). I et forsøk på å forstå hva som skjer når et økende antall unge havner i uførestatistikken har Markussen og Røed sett nærmere på det lokale barneog ungdomspsykiatriske behandlingstilbudet. Resultatet deres tyder på at de som vokser opp i kommuner der ungdom i større grad blir utredet for psykiske problemer har høyere sannsynlighet for å havne utenfor arbeidslivet når de blir voksne. De legger frem data som rett og slett peker på at en overdreven sykdomsforståelse av unges problemer kan gjøre dem dårligere rustet til å håndtere arbeidslivet. Hvis en slik sammenheng stemmer er det en utvikling vi ikke har råd til.