Leder

Abstract

Det har vært, og er, en annerledes tid. Et globalt virus har påvirket livene våre på en måte ingen på forhånd hadde kunnet forutse – et virus som isolerer oss, som skiller besteforeldre fra sine barnebarn og som hindrer barn i å delta i skole og barnehage. Viruset tvinger frem en styring av hvordan vi kan leve våre liv. For de fleste har det vært en overgang fra et liv med nærmest ubegrenset frihet til et liv som er definert. Fortellingene om hvordan korona har påvirket oss, er mange. Vi har alle en opplevelse av hva det har gjort med oss. Hvordan historien fortsetter, vet vi ikke. Det vi vet, er at historiene vil variere. Det vil være forskjellig hva vi forteller når vi i ettertid skal gjengi historien. Historien vil betinges av hvem som forteller den. Men ikke bare av hvem som forteller. Kanskje vil den betinges mest av hvilket perspektiv den som forteller, anlegger i sin fortelling. Fortellingen skapes av det blikk eller det perspektiv fortelleren ser sin historie gjennom. I denne utgaven av Fokus på familien er det nettopp historiene som gjøres gjeldende – fortellinger om hvordan noe ble til. Om vi har et perspektiv som forutsetter at fortellingen forutsettes av sin forteller, får vi et perspektiv som impliserer at fortellingen kunne ha blitt en annen. Historien er ikke tilfeldig; den betinges av sin forteller. Men den er ikke nødvendig. Det hadde vært mulig å skape en annen fortelling. Vi får en situasjon hvor ethvert perspektiv alltid kunne ha vært et annet, og dermed at intet perspektiv kan begrunne seg selv uten å måtte løpe i ring, for å sitere Ole Thyssen. Og videre; «Når ingenting er nødvendig og alt er kontingent blir historien viktig. For historien er fortellingen om hvordan det som kan være annerledes likevel utvikler seg på en bestemt måte» (Thyssen, 1997). Det gjør også historien til en særlig mulighet til å undersøke hvordan mening produseres. Idet vi ser på historien på nytt og hva den er betinget av, gis vi innblikk i hvordan noe blir gitt mening. Vi får kunnskap om hva det gjør med fortellingen at den som forteller den, forteller den, og fra hvilket perspektiv den fortelles fra, og dermed hvilke andre fortellinger som kunne ha blitt fortalt. På den måten ser vi hvordan historien kunne ha blitt en annen. Beskrivelsene vi gir, er ikke satt med nødvendighet. Dermed vil enhver fortelling også kunne ses som en mulighet å ikke være tilfelle. Eller med andre ord, vi trenger ikke slåss om historien. Det finnes ikke en virkelighet eller en verden som kan felle en endelig dom.