Dansedidaktikk – klaustrofobi: En performativ dialog mellom autoetnografiske stoppøyeblikk fra egen danseutdanning og kritisk dansepedagogikkforskning

Abstract

I denne artikkelen undersøker jeg hvordan egne autoetnografiske stoppøyeblikk fra høyere danseutdanning kan forstås i lys av eksisterende kritisk forskning på dans i høyere utdanning (Anttila, 2013; Green, 2002–2003; Lakes, 2005; Mabingo & Koff, 2018; Østern, 2016, 2017b). Med en performativ tilnærming tegnes og skrives øyeblikk frem fra min egen utdannelse, med fokus på de erfaringer som har bidratt til negativ transformasjon av meg som individ og dansekunstner, samt hva jeg har opplevd som fraværende i de danseutdanninger jeg har vært en del av. Disse stoppunkt analyseres gjennom å sam-lese de med et utvalg teori og med dette ønsker jeg å bidra med nye innsikter til feltet. De analytiske perspektivene er i særlig grad knyttet til forskning som påpeker de vestlige danseutdanningenes dragning mellom modernisme versus postmodernisme og eurosentrisme versus eurorelativisme. I teksten argumenterer jeg for at jeg som dansestudent ble sosialisert inn i en arv som har tatt form innenfor et større vestlig paradigme preget av kapitalisme og individualisme, hvor det er særlig fokus på ideen om en ideell dansekropp, samt et negativt hierarki mellom dansepedagog og student, som står i vegen for kritikk mot å bli redusert inn i en ferdigstøpt form.