Hvor sterk er eiendomsrettens stilling i norsk rett?

Abstract

Eiendomsrett er et grunnleggende rettslig begrep. Den er også et viktig samfunnsfenomen, som det ofte har stått strid om. Hvor sterkt eiendomsretten står, kan gjerne vurderes etter to akser. For det første i hvilken grad eieren er beskyttet mot at andre overtar eiendommen eller utnyttelsen av den. For det andre i hvilken grad eieren står fritt til å benytte og utnytte eiendommen som hun vil. I høst kom det en dom der Høyesterett understreket eiendomsrettens sterke posisjon i norsk rett (HR-2017-2064-A). En mann bygget hytte på kjærestens tomt uten at det ble inngått noen avtale, hverken skriftlig eller muntlig, om eiendomsforholdene. Om litt ble det brudd i forholdet, og mannen krevde sameiepart i hytteeiendommen. Men Høyesterett fant intet rettsstiftende grunnlag, og vendte tommelen ned for kravet. En samlet rett viste til «grunneiers sterke stilling i norsk rett», og fremholdt at «sterke grunner måtte til, før eiendomsrett kunne tenkes å falle bort på ulovfestet grunnlag». I argumentasjonen viste Høyesterett til en annen relativt ny dom (Rt. 2015 s. 1157). Spørsmålet er hvor treffende det var. Der hadde en sameiehytte stått til nedfalls, og én sameier gjennomførte alene en fullstendig rehabilitering av den. Heller ikke der forelå det skriftlig eller muntlig avtale mellom sameierne, men Høyesteretts flertall kom likevel til at mannen var blitt eneeier av hyttebygningen. At man da gikk på tvers av positiv lovregulering i både hevdslov og sameielov, ble ikke avgjørende: Flertallsargumentasjonen knyttet seg i hovedsak til spørsmål om subjektive forventninger og konkret rimelighet. Etter Rt. 2015 s. 1157 kunne man spørre seg om dommen sementerte en regel om tingsrettslig rimelighetssensur. På bakgrunn av den såkalte Sigdaldommen (Rt. 1992 s. 352) mente Sjur Brækhus allerede i 1998 å ha sett konturene av dette – en slags tingsrettslig parallell til den avtalerettslige sensurregelen i avtaleloven § 36. Når en