Et godt posisjonert vitne til en varslet tragedie: Ine Eriksen Søreide og konflikten mellom Israel og palestinerne

Abstract

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) styrte norsk Israel-Palestina-politikk etter en klassisk norsk modell i perioden 2017–2021. De to førende prinsippene i norsk politikk var å bevare et godt forhold til USA og å jobbe for tostatsløsningen. Under hennes periode ble disse pilarene motstridende ettersom president Trump (R) utraderte muligheten for en tostatsløsning. Søreide uttrykte tidvis sterk kritikk av amerikansk, så vel som israelsk og palestinsk politikk, men hun endret aldri kurs. Søreide evnet å sikre Norges diplomatiske posisjon ved å lede Giverlandsgrupppa (AHLC) gjennom en turbulent periode, få et midlertidig sete i FNs sikkerhetsråd og ved at norske diplomater fikk ledende posisjoner i internasjonale organ som håndterer konflikten. I praksis medførte dette at Norge var et veldig godt posisjonert vitne til at tostatsløsningen døde. Gjennom å sikre vedvarende bistand til palestinerne bidro Norge til at denne politiske løsningens endelikt var så smertefri som mulig. Abstract in EnglishA Well-positioned Witness to an Impending Tragedy: Ine Eriksen Søreide and the Conflict Between Israel and the PalestiniansNorwegian Foreign Minister Ine Eriksen Søreide (H) governed Norwegian Israel-Palestine policy according to a classical Norwegian model in the period 2017–2021. The two core principles of this Norwegian policy are to maintain a close relationship with the USA and to work for the establishment of a two-state solution. During her tenure the two pillars of this policy became contradictory as President Trump (R) destroyed the two-state option. At times Søreide expressed strong criticism of American, as well as Israeli and Palestinian politics, but she never changed course. Søreide’s main accomplishment as Foreign Minister was to secure Norway’s diplomatic position by leading the international donor group (AHLC) through a turbulent period, gain a temporary seat at the UN Security Council and through the appointment of Norwegian diplomats to leading international positions in dealing with the conflict. In practice this meant that Norway was a very well place witness to the demise of the two-state solution. By securing continued aid to the Palestinians Norway eased the pain of the end of this political solution.